Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Etter en natt på turens hardeste madrasser, så langt, våkner vi opp til Julaften, eller «Hjulaften» for oss. Jeg stussa litt i går på hvorfor senga sto ut fra veggen. Det fant vi ut i løpet av natta. Murveggene er iskalde, men vi har hatt varmeovn på rommet. Sola står opp i fjellene, og snart våkner både mennesker og dyr. Kattunger og hundevalper leker på terrassen hos oss, og hos naboen sauer jages ut på beite. To haner, «vår» og naboens, har holdt det gående i hele natt. Ingen ville gi seg. Nå kommer tante Raziye med en fantastisk julefrokost til oss. Vi sitter der høyt oppe i fjellsiden og bader i sol mens vi skuer utover Middelhavet.

Etter frokost er det klart for avreise fra Raziya pansiyon. Også i dag tar utsikten pusten fra oss. Underlaget er en blanding av grus og asfalt, og veien er hugget ut i fjellsiden. Det er stupbratt og Arkitekten er ikke spesielt begeistret for høyder. Veien vender etter hvert innover landet, og i noen skyggepartier ligger det brøytekanter langs veien. Nedstigningen fra fjellet går i noen fantastiske hårnålssvinger før vi når Oludeniz.

Vi legger lange sladder i sanden

I Oludeniz er det en fantastisk sandstrand. Den må være flere kilometer lang. Her må det være morsomt å kjøre. Jeg ser etter en måte å komme ned på den, og finner en vei ned og legger i vei. Sekunder etterpå oppdager jeg at det bare er løssand. Forhjulet vil alle andre veier enn meg, og er ikke til å styre. Det er heller ikke mulig å få fart på sykkelen. Jeg sikter meg inn på et belte med små rullesteiner som ligger nesten ytterst på stranda. Her er det kanskje enklere at dekkene får tak, men neida – her er det enda løsere og jeg kjører meg fast. Arkitekten står klar for å prøve seg. Hun har fulgt med og syntes det så ganske lett ut. Jeg forsøker å stoppe henne, men for sent. Fem sekunder etterpå har både hun og “Rallyen” lagt seg på stranden.

Det er ikke like tøft å dytte syklene opp fra stranden igjen, men for å rette opp inntrykket ovenfor de andre menneskene på stranden, finner Arkitekten ut at hun skal bade. Vannet er ifølge henne overraskende bra, og æren er på en måte gjenopprettet. Dermed kan vi innta lunsj på en av stedets kafeer uten å skamme oss.

Forresten, det stemmer – jeg badet ikke. Jeg har nemlig bitte litte granne vondt i halsen.

[Video mangler etter import...]

Litt om 50-soner

På slutten av dagen har vi kjørt noen strekker på firefelts motorvei. Her er det stadig fotgjengerfelt over veien, og fartsgrensen ved disse er nedsatt til 50 kilometer i timen. Til å begynne med senket jeg farten, men etter hvert har jeg nå begynt å gjøre som tyrkerene, altså bare senke farten dersom jeg ser noen. Logikken er nok at det er enklere for en fotgjenger å overleve en påkjørsel i 50 kilometer i timen fremfor en i 100. Kanskje de til og med rekker å løpe av veien.

Julemiddagen

Vi finner oss et hotell i Gocek, en liten turistby ved kysten. Her er standarden ganske høy, med mye velstående turister, selv om det nå selvsagt er utenfor sesong. Vi tar en pils ute på terrassen som går ut i havet. Hotellrommet er nydelig og med en god og myk seng. Her skal vi sove godt til natten. Dette er kontraster i forhold til gårsdagen. Vi rusler langs bryggekanten, der resturantene ligger på rekke og rad. Ingen averterer med hverken pinnekjøtt eller juletallerken. Vi finner oss en koselig fiskerestaurant og bestiller etter beste evne. Det blir to runder meze (en slags tapasforrett), nydelig grillet fisk til hovedrett, og sjokoladefondant til dessert. En ting er felles med den norske julematen, vi blir minst like mette.

God jul til alle sammen. Håper dere fikk akkurat det dere ønsket dere til jul. I morgen kjører vi videre…