Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Etter en god frokost på otel Kekova i Kas (ja, her heter det otel), er vi klare for å utforske fjellene. Vi på vei nordvest langs kysten og har som mål å utforske noen gamle ruiner i Patara. Arkitekten vil gjerne se noen bygninger, men det er ingen grunn til å kjøre raskeste vei. I stedet setter vi kursen rett opp i fjellene og får snart en fantastisk utsikt over Kas og Middelhavet. Temperaturen er god i dag, og jeg har faktisk tatt på sommerhanskene og lettet litt på antrekket.

Veiene er smale og bratte. Snart er vi i høyden, og der blir det merkbart kaldere. På andre siden av fjellet, i skyggen, ser jeg snart noen mistenkelige partier på veien. I neste sekund oppdager jeg isen. Jeg slipper bremsene for å få styrefart og sikter på andre siden av veien, det går fint. Arkitekten har oppdaget at noe er i gjære og senker farten. Det går bra. Vi kommer ut i sola igjen og kjører gjennom et flott fjellandskap før vi starter på nedstigningene. Igjen venter en fantastisk utsikt.

Lycien-veien

Lycien-veien er det historiske navnet på denne ruta som vi følger langs fjellene som reiser seg bratt langs den steinete kysten. Veien som er variert og med vakker utsikt, strekker seg fra Antalya til Fethiye på Tyrkias sørkyst. Området Lycia var i sin tid en provins i Romerriket. Romerne utviklet mange byer og havner, knyttet dem til asfalterte veier og utstyrte dem med teatre, bad, fora, templer og seremonielle porter. Lykiske graver og ruiner florerer på halvøya, og Lycian-veien passerer rundt 25 avsidesliggende historiske steder. Det er altså et slikt sted vi i dag er på vei til, nemlig Patara.

Patara

Vi kjører ut til Patara, som i romertiden var en blomstrende maritim og kommersiell by. Dette var forresten fødestedet til Nicholaus i 270 e.Kr., som du fikk høre om i går. Det er han som er opphavet til julenissen. Patara er fantastisk med sine mange ruiner og sitt store teater som den dag i dag er ganske intakt. Byen hadde festninger som beskyttet den, og store bygninger med kaserner og rådhus m.m. Dette er bebyggelse som er over 2000 år gammel.

På tyrkiske grusveier

Nok historie for i dag. Arkitekten har funnet et passelig avsidesliggende område med et pensjonat. Hun ringer for å sikre oss plass, men får bare tak i ei dame som snakker tyrkisk, og i bakgrunnen høres sauebjeller. Ordet «pensjon» virker imidlertid å gå inn, så vi tar sjansen. Jeg legger opp ei rute som ser ganske spennende ut. Her må det da kunne bli noen fine grusveier om vi har flaks. Det er nesten umulig å finne veien vi skal ut på. Her er det bare søla, og når jeg spør arkitekten om vi skal ta sjansen, ser hun rart på meg. Jeg gir meg ikke uten å prøve, og snart er jeg gjennom søla og ute på en flott grusvei.

Jeg møter en gjeter og spør om det går an å kjøre her. Han kan ikke et ord hverken engelsk eller norsk, men etter en stund forstår jeg at det er mulig å komme gjennom. Arkitekten lar seg overtale og kommer utrolig nok gjennom søla uten å legge ned sykkelen. Veien er rufsete, men jammen kommer skolebussen kjørende. Arkitekten tror ikke det er mulig.

Raziya pansiyon

Det er ikke lett å finne pensjonatet, men etter litt hjelp finner vi det. Her tas vi imot av tante Raziye. Bygningen er stor, og langt fra ferdig, men rom til oss har de, og middag og frokost skal vi få. Vi setter oss på terrassen som peker rett ut mot Middelhavet, der sola er på vei ned. Mens rommet vårt gjøres i stand, får vi både te, nøtter, fiken og middag på terrassen, og vi opplever en aldeles nydelig solnedgang, Som en liten bonus oppdager vi at det til og med er en varmeovn på rommet her.

Når du leser dette, har vi spist frokost hos tante Raziye i de tyrkiske fjellene og fortsatt turen vår videre. GOD JUL alle sammen.