Tilbake – til livet etter ulykken...

04.09.2020

 

– God tur, kjæresten min! Kjør forsiktig og bruk fornuften som er alltid med deg. Kos dere på siste guttetur! Ikke glem å ringe eller sende en sms hver kveld. Du vet at jeg er glad i deg og tenker mye på deg. Banen har aldri vært ufarlig, men nå er det ren galskap der....

– Takk min elskede. Du vet at jeg kjører med masse erfaring og masse tanker om fornuft. Det er det jeg lærte gutta til også. Vi skal kjøre kun de rolige dagene, kveldene. Ja, jeg skal gi tegn fra meg hver dag. Jeg lover det! Elsker deg!


Dette er en følgehistorie til artikkelen i nr. 9-20 om Harald Falck sin vei tilbake til livet etter en alvorlig ulykke på Nürburgring.

Skrevet av Elisabeth Farkas, pårørende.

Mandag, 22. August, 2016. To MC, en Triumph Dautona 675R og en BMW S1000 RR, er festet i kassebilen, alt er ferdig pakket, og to kamerater er klare til gutteturen. Gutta møtes på Larvik-Hirthals fergen. Som regel har de et eget møterom på båten, for å kunne holde kurs og oppfrisking av dagens utfordringer på motorsykkel. Og ikke minst om farene i Nürburgring banen i Tyskland.

Syv kamerater gleder seg til den siste gutteturen med min kjæreste, som er snart sekstisyv år. Han har tenkt å gi seg med banekjøring etter den siste turen med gutta, som ofte besto av de samme kameratene.

De er framme i Adenau sent på tirsdag, hvor de skal bo. Når alle samles i restauranten i den koselig lille byen sent på kvelden, tar de fram mobilen og bekrefter til sine nærmeste at alt er ok. Jeg ble veldig glad for å høre det, da jeg vet hvor lang veien er dit. Jeg har vært der mange ganger. Med min kjæreste. Jeg er den heldige som vet mye om omstendigeter rund bosted, restaurant, kjørebane, butikker og omtrent alt. Så jeg vet hvor de sitter og at de venter på mat...

Plutselig ringer kjæresten min og ber meg se om at han glemte hjelmen sin i boden hjemme.

Jeg er hjemme med yngste datteren og vi koser oss med god prat og god mat. Vi snakker blant annet om at det er meget varmt i Tyskland akkurat nå. Det er ikke bra. Jeg har hørt nok om at fornuftige sjåfører kjører ikke i banen når det er varmere enn ca 32-33 grader. Men den dagen var det 36 grader i skyggen rund Köln og Koblenz området.

Ja, jeg går til boden og finner hjelmen. Feil å reise uten sin egen velkjente hjelm.
Men heldigvis har kameraten en ekstra hjelm som passer fint begge gutta. De to er omtrent samme typer og størrelser i kropp og hode. Det skal gå bra, vel.

Vi alle sammen legger oss, vi to hjemme, og gutta i Adenau.

Onsdagen er like varm rundt Nürburgring området. Tørt og varmt. Bilene begynner å kjøre på banen allerede på formiddagen. Det hører gutta som bor i nærheten av det bråket. Bilene har bestilt banen for eget bruk på formiddagen. Banen er åpen for alle andre, på tidlig lyse kvelden, for kun to timer. Gutta venter på det, da det pleier å være mye roligere med den galskapen jeg har snakket om før, enn andre dager.

De spiser frokost og går ut i den lille byen for å fylle opp med snaks og øl for kvelden. Altså etter kjøring i banen. De blir fort enige om at det ikke blir mange runder i den varmen.

Jeg er hjemme med datteren. Vi lager god middag til oss selv. Klokka er seks på ettermiddagen. Jeg går fram og tilbake på kjøkkenet. To minutter over seks går jeg forbi den tullete klokka min kjæreste har kommet med når han flyttet til meg, og plutselig rygger jeg tilbake , ser på klokka, og sier høyt:
– Det er noe som er gærnt!
– Mamma, da! Ring med en gang!
– Jeg kan ikke ringe nå. Han kjører akkurat nå. Men jeg får vondt i magen når jeg tenker på ham! Det er noe som ikke stemmer.
– Du må bare vente, Mamma. Han ringer deg når de venter på middag et sted. Sånn som han pleier.

Klokka går og det er middagstid for gutta i Adenau. Men ingen tegn fra min kjæreste. Han vet at jeg må ha den tryggheten på slutten av dagen, med å høre at alt går bra og alle har det bra. Det er det eneste jeg forlanger, når jeg vet at gutta har det travelt på dagen, men rolig sammen på kvelden.

Det er bare en ting til jeg er meget bestemt på, det er at vi skal være trofaste. Jeg har fått nok av utroskap i et tidligere langvarig forhold.

Det begynner å bli sengetid, altså nærmer seg midnatt, men ingen sms, ingen ringing. Jeg er bekymret, VELDIG bekymret. Jeg tenker på den lille episoden foran klokka tidligere på kvelden. Jeg tenker på at kanskje gutta tuller med noen damer i en pub, hvor de pleier å være etter at de har spist. Da er det i hvert fall lett å glemme tiden. Han vet at han må ringe før min sengetid.

Jeg orker ikke å vente lenger. Jeg ringer. Han svarer ikke. Da ringer jeg til kameraten. Ingen svar fra ham heller. Så ringer jeg til en av de andre gutta. Etter lang tid tar turkameraten seg sammen og svarer:

– Hei. Kjære, kjære Elisabeth! Vi vet ikke hvor Harald er, dessverre. Hverken han eller bestekameraten hans kom tilbake etter stengetid på banen. Du skjønner at de to og vi andre skilte lag etter noen få runder. Vi ville til GP banen og kameraten til Harald, som ikke ville bruke mere penger, ville fortsatt kjøre på Nord-sløyfa. Harald ble med han. Slik var vi ikke alene noe sted. Men hvis det har skjedd noe, ta det med ro, det går sikkert bra.

Jeg har ikke det bra. Jeg tror på telepati, arvet fra min mamma. Jeg kan ofte stole på magefølelsen min. Magefølelsen min sier nå at det er noe som ikke er bra. Jeg kjenner redsel for noe tragisk, noe varig... Datteren trøster den gråtende mamma. Mamma, som sjelden gråter, fordi mamma er tøff og tåler ganske mye.

Jeg får noen timers søvn, tross for dette. Første jeg gjør er å ringe Haralds eldste datter og forteller henne at det har skjedd noe. Så fornuftig og erfaren som hun er, ringer hun Norges ambassade i Tyskland, og forlanger at de finner ut hvor Harald er.

Jeg rekker å dusje og spise frokost med min datter før beskjeden fra datteren til Harald kommer:
– Hei Elisabeth! Pappa ligger på intensiven i det største sykehuset i Koblenz. Han er i koma og er hardt skadet. Jeg er så lei meg for det. Hva kan jeg hjelpe deg med? Hva har du tenkt å gjøre?

Jeg legger på røret og setter meg ned for å puste og tenke. Datteren åpner vindu på kjøkkenet for å slippe inn frisk luft, når hun ser at jeg sliter med å puste. Hun er veldig glad i Harald. Jeg forteller henne alt. Vi gråter sammen. Etter kort tid tenker jeg tiltak, og spør min datter om det er greit at jeg forlater henne og setter meg på et fly til Frankfurt så fort jeg kan. Så forteller jeg mine tanker til datteren til Harald. Hun lover å se etter noe bosted, gjerne nær sykehuset i Koblenz, for å unngå lange veier. Hun finner kun ett privathjem som har ledig rom, hvor jeg kunne bo sammen med familien, bare litt separert.. Alle hoteller og overnattingssteder er fulle ellers. Det er ikke noe rart i august, i en by hvor elvene Rhinen og Mosel møtes. Turister over alt.

Min datter finner flybillett til meg. Jeg ringer opp gutta i Adenau. De forteller at Harald ble fløyet bort med redningshelikopter fra banen igår, men de fortsatt ikke vet hvor.
– Jeg vet hvor han er. Kan noen av dere hente meg fra flyplassen i Frankfurt , fredag klokken elleve?
– Ja, selvsagt, bare ring når du kommer ut. Vi finner hverandre.

Vi kjører i to timer før vi er i Koblenz. Jeg har god tid til å fortelle de to som hentet meg fra flyplassen om hva jeg vet. Det blir stille i bilen. Det er trafikken på motorveien som vekker oss fra tankene våre.

Gutta hjelper meg å finne leiligheten jeg skal bo i. De bærer min håndbagasje opp på fjerde etasje, og kjører meg til sykehuset på en firefelts bilvei.

I det øyeblikket jeg kommer inn døren på intensiven, våkner Harald fra koma. Han ser seg sakte rundt og skjønner ganske fort at noe alvorlig må ha skjedd. Han ser at vi prøver å skjule at vi alle tre gråter. Han ser at mange apparater med utrolig mange ledninger er koblet til ham. Og han skjønner at han ikke kan bevege seg fra bryst og nedover i kroppen. Harald begynner å gråte. Vi alle trøster og gråter, sammen med ham. Trist. Tragisk. Urettferdig.

Stefan, en ung sykepleier kommer inn og forteller om tilstanden til Harald:
– Han har flere brudd i ryggmargen, som måtte opereres med en gang. Flere brudd i håndleddet, ett brudd i foten/ankelen, og mange ribben stikker inn i lungene, fra begge sider. Lungen blør. Det må dreneres hele tiden og nytt blod må tilføres kroppen.

Synet av apparatene, ledningene, og alle de operasjons arrene, gipsen får meg til å tenke: `Det er helt utrolig at han lever!`

Han er våken litt, og sover litt. Han er klar over sin egen situasjon. Han kan til og med svare kort på det vi spør om. Heldigvis har han ikke vondt!!

Det er 36 grader ute. Jeg inviterer gutta til kantinen til en enkel lunsj. Vi prater og planlegger. Planlegger om hvordan videre.. Harald sover.

Gutta forteller til meg om kameraten , han som kjørte sammen med Harald. Han har blitt kjørt i sykebil til sykehuset i Adenau, og har mindre skader. Han kunne sjekke ut fra sykehuset dagen etterpå. Han føler seg mørbanket, og må hvile mye.

Etter lunsj sitter vi hos Harald en stund, men gutta må dra. Jeg blir. Jeg egentlig ønsker å være rett ved siden av Harald hele tiden. Jeg er livredd for å miste ham. Miste ham når jeg ikke er der. Og jeg vet at han trenger meg. Sykepleieren Stefan prøver å ordne et rom ytterst på korridoren, som kan brukes til en besøkende i krisesituasjon. Og det var jeg. Helt fra Norge. Men rommet er ikke tilgjengelig akkurat nå. Jeg må hjem til leiligheten i fjerde etasje.

Jeg sier farvel til Harald, som ikke vil slippe meg. Han spør:
– Ser jeg deg imorgen?
– Selvsagt! Jeg kommer så fort som mulig. Senest rundt klokken ni.

Jeg gir en forsiktig men langvarig klem til Harad, og går mot hovedutgangsdøren til sykehuset. Jeg skjønner først da at det er mørke kvelden og 33 grader i lufta. Jeg har nøkkel, men jeg er usikker på om hvor jeg bor i den store byen Koblenz. Hva gjør jeg nå? Jeg ser noen tvers over snarveier mot den retningen hvor jernbanen er, men hvor disse veiene fører til, vet jeg ikke. Jeg husket bare en ting. Den veien vi kjørte bil på. Jeg må ta den veien for å finne ut hvor jeg bor. Bokontrakten og addressen til leiligheten glemte jeg på kofferten i leiligheten. I den varmen har jeg lite og lette klær på meg. Jeg går gråtende opp på den bilveien jeg kjenner, og begynner å gå mot sentrum og jernbanen. Jeg tenker bare på Harald og følger veien. Brått stopper en bil ved siden av meg. Tre middelaldrende karer sitter i bilen. Den nærmeste spør meg om ett eller annet på tysk, og åpner bildøren. Jeg er redd. Forstår med en gang at de tror at jeg er en hore, som akkurat begynte på jobb. Jeg tørker tårene mine og svarer bestemt på engelsk:
– No, Thanks! Bye!

Jeg er heldig. Karene kjører videre uten meg. Jeg øker farten på den mørke bilveien. Jeg er ikke redd for noen eller noen ting. Jeg er bare veldig, veldig redd for at Harald ikke lever når jeg kommer til ham imorgen.

Endelig ser jeg det krysset hvor vi svingte til høyre etter at vi kjørte ut fra den lille gaten hvor leiligheten ligger. Jeg tar til venstre i krysset og får øye på blokken leiligheten er i. På den siden av den lille gata jeg går på, er det en liten lokalbutikk, rett på andre siden av den døren jeg skal snart inn. Først må jeg ha noe som hjelper meg til å tenke tåkete. Ellers får jeg ikke sove. Jeg kjøper 4 småflasker Underberger likør, og en halv liter øl og går opp.

Jeg har med min lille PC, fordi jeg skulle skrive i min fritid. Jeg skriver en bok om livet mitt som trommeslager i Norge. Istedenfor å skrive om meg selv, bestemmer jeg at jeg skriver til venner om Haralds tilstand. Likør, øl og venner.... Husker ikke mye mer. Jeg slukner.

Våkner uthvilt, tross for dårlig seng og masse bråk fra jernbanestasjonen hele natten. Når det ikke kjørte vanlig tog, da kjørte det et godstog. Omtrent rett under vinduet mitt.

Får en enkel frokost hos vertinnen og går til sykehuset. Nå vet jeg at det finnes flere mye kortere snarveier dit.

Harald er ikke i rommet når jeg kommer. Han måtte ha vekk gipsen og fikk en operasjon med plater i håndleddet. Når de kjører ham tilbake til rommet er han som en beruset, full mann. Han ler fordi han ser fargerike ringer på tak og vegger. Vi ler sammen. Han sover straks igjen. Jeg sitter og venter mens jeg holder hånden hans. Det renner fortsatt mye blod fra lungene. Hele tiden. Og lungene fylles opp igjen. Gutta er fortsatt i Adenau. De kommer på besøk med den haltende kameraten. Han har vondt, men går og føler. Alle gråter og rister på hodet. Hele situasjon er ufattelig. Harald har alltid vært fornuftig, flink, og meget erfaren i senere årene. Ingen noen gang tenkte at dette kan skje med ham på banen.

Alle vet at banen er farlig. Spesielt farlig i de siste årene, da det er mange flere som kjører samtidig. Kontrollen på bilene er manglende, og på grunn av økonomi, lar de ansvarlige for Nürburgring banen kjøre motorsykler og alle type biler samtidig. De vil ikke tape et eneste øre. Men at det er flere og flere som skader seg og mange dør, tar de ikke hensyn til. Spesielt motorsyklister som er utsatt for de verste skadene. Det kan selvsagt diskuteres hvem er mest uansvarlig da. De som kjører uansett fare, elle de som lar dette skje for noen ekstra penger i kassa? Hvis bare motorsyklister kunne få 3-4 timer ukentlig, uten biler, hadde det vært betydlig færre alvorlige skader! Det er ikke alltid erfaring, for eksempel Haralds mer enn 1600 runder på denne banen, er nok for å unngå farene.

Jeg har stått, sett, filmet ved Breidscheid flere ganger, og pekt på farene med idioter som kjører livsfarlig forbi hverandre. Ekte maktkamp på banen. Jeg har bedt Harald pent å slutte å kjøre der, men innerst inne vet jeg at jeg ikke har rett til å ta fra ham kjøregleden hans. Det var en av hans beste hobbyer, utenom å stå på ski. I mange år var han med en dykkerklubb og utforsket liv i store og mindre vann også. Hans pusteteknikk var særdeles bra.

Og nå ligger den sterke, sportige, erfaren kjæresten min mellom liv og død.

Sykepleier Stefan prøver å hjelpe meg med å finne ut årsaken til ullykken, men han har selv lite opplysninger om detaljer. Samtidig må han finne balansen mellom taushetsplikt og informasjon.

Kameratene til Harald må tilbake til Norge. Ferien er over. Gutta hjelper reisekameraten til Harald med to motorsykkel vrak i kassebilen. Alt og alle må tilbake, uten Harald. De må på jobb igjen om to dager.

Jeg sitter ved sengekanten på sykehuset dag etter dag. Jeg ser den kampen i Haralds kropp og hode om å overleve. Jeg ser hva de gjør med ham for at sjansen blir større til å vippe over til en gradvis men stabil forbedring. Stefan renser lungene for oppsamlet slim, gjennom halsen, hvor et rør suger ut unødvendig stoff. Vanligvis gjøres dette cirka 5-6 minutter, forteller Stefan. Fordi de fleste brekker seg og blir fort tappet av luft og energi. Men ikke Harald.

Stefan beundrer Haralds sterke utholdenhet og styrke, og ser på meg med spørsmål i øynene, mens han holder på med tapping, som varer i tolv minutter. Jeg forteller at Harald var dykker i flere år, og benytter sjansen til å takke Stefan for den gode, pliktoppfyllende jobben han gjør. Han svarer profesjonelt og sier:
– Harald er sterk. Han kan takke seg selv for godt vedlikehold på kroppen.

Dagene går. Tilstanden til Harald vipper over til stabilt. Mindre og mindre blod som renner fra lungene. Vi prater mer og mer. Vi ler litt en gang i blant.

Jeg er ved siden av ham fra morgen til sen kveld, hver dag, og prøver å ha tankene våre andre steder enn å snakke om det triste som har skjedd.

Helgen kommer. Plutselig kommer en telefon til meg:
– Hei Elisabeth. Vi er på vei til Koblenz, og er framme om cirka tre timer. Hva er addressen til sykehuset?

En god venn bosatt i Lichtenstein, og Haralds bestevenn og kona hjemme i Drammen, er alle på vei for å besøke ham. De har mange kilometers tur hver, men de kommer.

Tårene renner når de ser den sterke, sportige, ivrige, evig blid mannen ligge i sykehussengen, med mange livreddende apparater og rør koblet til ham. Stefan kommer inn og forteller at Harald er ute av livsfare, men blir varig lam fra bryst og nedover. Den drastiske sannheten trigger et stumt skrik innerst inne i kroppene våre. Tårene renner igjen og vi gir en ekte gruppeklem til hverandre.

Kvelden kommer. Vi må forlate sykehuset, men vi holder litt sammen i en restaurant. Vi trøster hverandre og tar fram noen nostalgiske minner....

Vennene snakker bra tysk. Jeg kan ikke tysk, bare brukbart engelsk, perfekt ungarsk, som ikke hjelper for noen ting, og bra nok norsk, som heller ikke hjelper her. Vi bestemmer oss for å ta en tur til Adenau politistasjon, hvor alle opplysninger ligger. Han som bor i Lichtenstein studerer til og med juss. Han og jeg møter en politimann som forteller om selve ullykken.; ` En spansk, gammel bil kjører like foran Harald og kameraten. Harald ser ikke bilen, men i en sving, med forholdsvis lavt tempo, plutselig forsvinner motorsykkelen fra Harald, mens han ruller og sklir først oppover i svingen, deretter nedover. Motorsykkelen også ruller nedover og treffer ryggraden hans.

Kjølesystemet til den spanske bilen eksploderte og lakkerte asfalten med glykol. Tross for at det skjer sekunder før Harald og kameraten hans, synes det ikke noen ting på asfalten. Den fordamper fortere i den varmen enn vanlig.

Den spanske bilen ble observert og stoppet av banens vakter før den kunne stikke av. Det er konklusjonen etter at sporene er vurdert av politiet på ullykkesstedet.

Harald husker ikke mesteparten av den dagen. Forsvarsmekanismen i hodet beskytter ham for traumatiske minner. Han husker omtrent alt etter at han våknet fra koma etter at jeg kom.

Vennene våre reiser tilbake til hver til sitt. TAKK, TUSEN TAKK for besøket!

Døttrene til Harald er bekymret for pappa. Hun eldste beklager for at hun ikke kan komme på besøk med en gang. Hun får ikke barnepass så raskt.

Den yngste melder ankomst på søndag. Harald er veldig glad. Pappa og datter har en lang, hjerteknusende samtale. Jeg inviterer henne til middag før hun tar siste toget tilbake til Frankfurt. Jeg går opp til leiligheten min og skriver til venner om Haralds tilstand. Jeg har PC og Wifi i rommet. Og en halv liter øl...
Eldste datteren og mine døtre ringer hver dag. De er bekymret for oss begge.

Ledelsen på akuttavdelingen bestemmer at Harald ikke er akkutt syk lenger. Han må enten flyttes over til en annen avdeling eller kan fraktes til et vanlig fly og reise hjem til Norge. Han ble flyttet over til et annet rom og fikk mindre tilsyn. En lege fra SOS Internasjonal kommer på besøk, helt fra Danmark, for å vurdere Haralds helsetilstand. Han konstaterer raskt at det er alt for risikabelt å sende Harald hjem med rutefly. Planen om å sende Harald hjem på onsdag, nøyaktig to uker etter ullykken, må intensivavdelingen bare glemme. Legen bestiller et ambulanse fly til fredag. Det er det raskeste og tryggeste for Harald. Fra Köln til Sandefjord.

Siste dagen på sykehuset klarer sykepleieren å overse at Harald har fått trykksår på nedre delen av ryggen. Han ble transportert til flyet slik. Jeg fikk en liten plass i flyet, i tillegg til Harald, en lege, en sykepleier og to piloter. Fortsatt meget varmt i lufta og enda mye varmere i det lille ambulanseflyet.
Det venter en ambulanse og en drosje på Torp i Sandefjord. Bare for oss to. Ambulanseflyet returnerer til Tyskland. Drammen sykehus tar Harald over fra ambulansen. Og da begynner en legestreik, som varer i fem uker.
Kan du tenke deg den behandlingen Harald får? Blant annet glemmer de å bringe varm mat til ham, fordi de glemmer at han ikke kan gå og forsyne seg selv, til tross for at sykepleierne vet at han skal spise mye proteiner på grunn av trykksåret, som blir bare dypere av manglende behandling. En annen gang triller de ham ut på terrassen for å lufte seg litt. Harald får lov til å sitte i en rullestol en halv time per dag. Det er bra for blodsirkulasjon. Men sykepleieren som kjører Harald ut, slutter for dagen, og glemmer å si ifra til de andre om at Harald skal inn om en halv time. Jeg kommer på besøk, som vanlig, men han er ikke i rommet. Flere av oss leter etter ham. Jeg finner ham sovende på terrassen i rullestolen, mot kokende solvarme. Han ble glemt der i over to timer. Til tross for denne episoden glemmer de å gi varm mat til ham en annen gang også. Tragisk.

Harald får plass i Sunnaas sykehus. Legestreiken i Drammen sykehus slutter den dagen Harald kjøres til Sunnaas.

Endelig er han i gode hender. Profesjonelle, erfarne, strenge ansatte tar hånd om han og trykksåret hans. Å lege et trykksår tar lang tid. Før det er i orden får han ikke trening, kun litt fysioterapi i sengen. Han ligger fortsatt mye, men å sitte i rullestol utvides litt hver uke. Harald får ergoterapi, fysioterapi, møter, samtaler, legevisit og meget bra sykepleier hjelp og mat i rommet. Jeg er mye hos ham. Jeg får lov til å bo i samme rom med ham. Han trenger min støtte. Vi prater mye og gråter mye. Trykksåret gror veldig sakte. Det virker endeløst, men vi er fortsatt veldig glad i hverandre. Det ser alle rundt oss. Vi føler at vi er godt likt for det. Spesielt av ansatte. Det gir litt gode følelser. Føles som opptur.

Harald får opplæring i å kateterisere segselv. Trykksåret gror litt for hver dag. Tiden i rullestol, istedenfor å bare ligge, øker også uke etter uke. Treningen i den store fysiosalen begynner, med en dyktig fysioterapeut, som bygger opp styrke, teknikk, muskler i armene og skuldrene, og ikke minst en porsjon selvtillit. Harald kjører selv ned til matsalen og spiser der. Han trener privat også, utenom det bestemte programmet. Ergoterapeuten lærer ham til mange triks rundt påklednding og avkledning, og til en del gode ideer om hvordan Harald kan klare seg mest mulig selv. Psykologen og seksologen tilbyr seg til gode samtaler.

Sykepleierne steller godt med han, og lærer ham til å tenke og leve på nytt. Legen besøker ham ukentlig og i tilleg har han gode samarbeidssamtaler med Harald og teamet.

Før Harald får lov til å forlate Sunnaas, får han en operasjon på Drammen sykehus, og stomi posen er på plass, slik at all toalettbruk kan gjøres av ham selv.

Alt går fremover. TAKKET VÆRE SUNNAAS!!! Harald sendes hjem.

Men Haralds og mitt hjem er ikke det samme. Jeg skjønner fort at vi ikke kan bo i det to etasjes huset med trapper og hindringer over alt. Jeg ser etter nye muligheter, og finner raskt øye på et byggeprosjekt. Vi er nødt til å selge huset på Konnerud, og flytter inn i en midlertidig omsorgsleilighet. Mens vi venter på det nye hjemmet vårt, bestemmer vi oss for å prøve å reise igjen. Vi har lyst til å besøke yngste datteren min i Brighton i England. Hun studerer der, og besøker flere hoteller ved strandpromenaden. Hun må finne et hotell hvor dører, høyder (seng), dørterskler, baderom, heis og rampe er tilrettelagt. Det er ikke lett, men ett hotell duger. Vi bestiller flybilletter og tar utfordringen. Bare vi to. Vi bestiller ikke hjelp, fordi vi vet ikke at vi kan få hjelp. Vi må ha med en god del utstyr til ham. Jeg sliter med koffertene, Harald sliter med å kjøre manuel rullestol. Vi tre får en flott og uforglemmelig langhelg i Brighton.

Harald får seks ukers rehab på Cato Senteret. Han skal trenes både i fysiosalen, og i svømmebasseng. Det skulle gå bra, da trykksåret har grodd for en stund siden. Stemningen på Cato Senteret er litt lettere mellom pasientene, enn det var på Sunnaas. Det er ikke noe rart. De som er der på rehab, konsentrerer på å klare seg mest mulig selv, og ikke så mye på det tragiske som har skjedd.

En av de første dagene klarer Harald å søle glovarm kaffe på låret, uten å kjenne det. Det blir brannsår av det, så trening i vann avlyses. Han får sin egen veltilpasset rullestol, og den første leveres tilbake til Sunnaas. Jeg er mye hos ham, og han er hjemme i omsorgsboligen i helgene. Vellykket seks uker er over.

Vi trives ikke i omsorgsboligen. Det er direkte nedverdigende å bo der. Vi er triste. Ingen av oss finner sin plass. Harald sliter med å godta den nye situasjonen, jeg føler ikke at jeg er hjemme. Vi er mye irriterte. Harald, som er den skadede her, er mest irritert. Han er irritert på sin egen situasjon. Han er redd for å miste meg. Og i den frustrasjonen klarer han å skyve meg bort med sårende ord og oppførsel. Vi krangler og krangler. Men jeg er der fortsatt, og det er han glad for. Han angrer hver gang og blir mer og mer glad i meg. Jo mere glad han blir i meg, jo mere redd han er for å miste meg. Min oppgave er å forstå hans frustrasjon og tristhet.

For å lette på trykket, tar vi ofte turer til byggeplasen og følger med utviklingen av leiligheten vi har kjøpt. Vi er utålmodige. Jeg er sliten og har alltid travelt med noe jeg må gjøre. Jeg gjør omtrent alt, unntatt det som kan gjøres på datamaskinen. Jeg gikk ned ti kilo i denne perioden uten å merke det. Jeg som er så slank fra før. Jeg må være sterk. Hver gang vi må et sted med bil, må jeg hjelpe Harald med å finne fram skyvebrettet, ta rullestolen i deler og sette delene i bilen, og må kjøre selv. Samme prossess ut fra bilen igjen, bare omvendt. Planen var faktisk at Harald skulle hjelpe meg med masse, da jeg har mye smerter fra før med diagnosen revmatisme, men det ble helt det motsatte. Det er meg som hjelper han med det meste. Bare den tanken gjør meg sårbar og lei meg. Harald er også sårbar og lei seg. Vi gråter ofte sammen. Det letter litt på trykket.

Endelig skjer det noe. Harald finner en HC bil på nettet. Bilen er til salgs med riktig innredning til Haralds tilstad og behov. Ser du? Det finnes flaks i det verste uflaks også... Og vi blir opptatt av den bilen. Tankene er et annet sted enn ”Stakkars oss”.

Han må ta noen tester, må prøvekjøre en bil som er tilrettelagt, for å bevise at han kognitivt er kjøreklar, og at refleksene er på plass.

Vi reiser til Østfold og jeg kjører HC bilen, en Mersedes Vito, hjem. Jeg må kjøre denne første turen, da Harald har enda ikke tilpasset førekort. Han får kjøretime med sin egen bil hos Biltilsynet, og vips førekortet er i boks.

Livet mitt blir enklere. Harald er veldig stolt av å kjøre bil igjen. Dynamikken av krangling mellom oss synker til et lavt nivå.

Vi kjører, og litt etter litt venner oss til den annerledes måten å reise med bil på. Vi har allerede vennet oss til at vi ikke kommer inn alle steder som før.

Vi må planlegge og bestille alt nøye på forhånd. Vi må tenke på alt for å kunne klare oss på et hotell med vanlig seng og ikke sykehusseng, som hjemme. Jeg lærer god teknikk og klarer å hjelpe ham med å sette seg opp i en vanlig seng.

Vi reiser med bil, vi reiser med fly. Vi forstår fort at det er viktig for oss å koble ut fra hverdagene. Spesielt fra et hjem hvor vi ikke trives, altså omsorgsboligen.

Vi krangler ikke når vi er borte. Vi nyter reiselivet og bare koser oss.

Tiden er inne for å flytte inn i den flotte, stor nok, lys, tilrettelagt, helt nye leiligheten. Vi har mange venner, og hjelpsom, utrolig snill familie rundt oss, som igjen hjelper oss med flytting. Hjelpemiddelteamet flytter spesialtutstyret. Vips er vi i vårt nye hjem. Nydelig utsikt fra stuen mot elva, som er kun noen få meter unna. Første dagen gråter vi av glede, og blir fort enige om at her har vi ingen grunn til å krangle.
Men overgangen er ikke så enkel. Det skjer mye og vi har ikke så mye tid til oss selv. Alt må på plass i skapene, på gulv og vegger. Vi må invitere alle til en TAKKEMIDDAG, som hjalp oss med flytting, både fra Konnerud, og fra omsorgsleiligheten. Det blir tre store grupper i tre lørdager. Vi var veldig takknemlige for all hjelp. Fordi hjelp trenger vi ofte.

Vi begynner å reise igjen etter at alt er på plass. Mallorca ble en av favorittstedene. Vi prøver Solgården i Spania, hvor Harald får fysioterapi behandling i basseng. Min magefølelse sier at han kan få god stimulering i vann. I hvert fall mykner opp ledd og sener som sitter passivt i rullestolen hele dagen, uten noe bevegelser.

Vi reiser til Sverige også for å finne ut om akupunktur i ørene kan stimulere noe. Og det kan de. Allerede etter noen få smertefulle nålstikking i ørene, merker Harald at hormonene viser litt tegn fra seg. Etter møte med en seksolog får Harald oppfordring om å prøve ut seksualiteten selv. Det er noe nytt for oss, som var hverandres beste elskere før ullykken. Jeg har nok å lære om vår intimitet i den nye situasjonen. Det tar lang tid hos meg, mens Harald er ivrig. De forskjellene der krever mye tålmodighet fra oss begge. Tålmodighet har vi neppe. Vi vil ha gode forandringer nå! Tross for at vi begge vet at når ryggmargskadens diagnose heter KOMPLETT, da er det ingen som noen gang begynte å gå igjen. Forferdelig å tenke på det, men vi er nødt til å akseptere det.

Følelsene våre svinger, tiden går. Sakte, men sikkert skjønner vi mer og mer av vår egen situasjon. Stemningen mellom oss snur til det bedre. Vi elsker å bo i det nye hjemmet vårt. Vi får nye gode venner i det lille samfunnet vi bor i nå.

Reisene og oplevelsene i utlandet, gjerne sammen med mennesker i lignenede situasjon, hjelper oss å være fornøyde. Viktigst at vi klarer å beholde vår kjærlighet. Vi begge vet nå at den trygge gode kjærligheten mellom oss, som hjalp oss ut fra det tristeste, reddet oss til et godt og lykkelig liv.

Vi gifter oss snart, på tiårs dagen vår...

Please reload

Flere nettnyheter:

Please reload

Nyhetsarkiv:

Please reload

Annonseinnhold
120190723---mettzeler_MC Oslo.jpg
MC-Huset_200x200_aug20.gif
Web-banner-MC-Marine-apr20.gif
OnlineMC1_NY.gif
Annonseinnhold
AMD-banner-mca-mar20.gif
Speed_Banner-mca-mar20_okt.gif
724x66_MC-avisa-no_ES_Suzuki_DL1050XT ok
120190723---mettzeler_MC Oslo.jpg
OnlineMC jan19 2.gif
MC-Huset_200x200_aug20.gif
Web-banner-MC-Marine-apr20.gif

© MC-avisa – E-post: post@mc-avisa.no

Adresse: MC-avisa, Box 3009, 4392 Sandnes

www.123mc.no: Kjøp og salg av motorsykkel.