Tyrkisk MC-hjul – del 5: Første Juledag

Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Det er første juledag. Vi har sovet i en fantastisk seng og føler oss langt mer opplagte enn hos tante Raziye. Vi står opp og får servert en fantastisk frokost på bryggekanten. Vi er ikke alene. Arkitekten har en egen tiltrekning på katter, og snart er et par på plass for å “hjelpe” oss med frokosten. Maten her er i grunnen helt fantastisk, og det er rikelig av den. Valget blir slankekur eller ny motorsykkeldress når vi kommer hjem. Det blir det siste. Været i dag er overskyet. Det er vi ikke vant til.

Appelsiner, sitroner og lime

Vi kommer oss omsider av sted. Vi har somla litt i dag, med kaffe på rommet og norsk radio med julesanger. Igjen har vi lagt opp ei rute utenfor hovedveiene. Vi kjører gjennom noen store områder med sitrusfrukter. Her bugner det av appelsiner, sitroner og lime. Alt virker å være modent nå, og tyrkerne høster overalt. Traktorer og varebiler frakter frukten ut. På en bensinstasjon ser jeg en diger lastebil med plan på sikkert 10 x 2,5 meter, og med sitroner i 2,5 meters høyde. Hva gjør egentlig tyrkerene med alle disse fruktene – de er jo modne samtidig alle sammen?

Gjennom en tyrkisk militærleir

På turen i dag har vi siktet oss inn mot ei lita ferge som har plass til oss, en bil og en traktor. Fergeturen er kortere enn den over Svelviksundet. Det er omtrent bare å snu ferga, for det må vi. Lemmen fungerer tydeligvis ikke i den ene enden, så alle må rygge ut igjen.

Ruta vår får en brå slutt. Det som virket å være så veldig lovende viser seg å være en vei rett gjennom en leir fylt med Erduans soldater (innlagt skrivefeil så han ikke kan Google oss). I veien står det store røde varselskilt, og vi finner flere tomhylser i veikanten. Vi tør ikke annet enn å snu. Dette med tomhylser er bare for å få alt til å høre mere dramatisk ut. Det er haglpatroner fra jakt i området, som for øvrig er forbudt. Det er skiltet med fare for både hjort og skilpadder i området.

Veiene er fine i dag, vi kjører gjennom fjellpartier og noen områder hvor få turister passerer. Til slutt ender vi opp i byen Koycegiz. Dette er en by uten noe særlig med utlendinger. Altså bortsett fra tyrkere. Vi inntar en ekte kebab döner til middag, (til lunsj spiste vi pide, altså bare tyrkisk mat i dag). Maten er lokal og god. Vi kommer i snakk med et nederlandsk pensjonistektepar som bor her. De har litt av hvert å fortelle etter 15 år i Tyrkia.

Litt om å reise i Tyrkia under Covid-19

For å komme inn i Tyrkia må du ha et tyrkisk registreringsdokument som viser at du er vaksinert, har gjennomgått Covid eller har avgitt negativ test, og deretter får du tildelt et slags ID-nummer, kalt HES-kode. Dette fremvises ved innreise og følger deg gjennom oppholdet. Vaksineringsgraden i Tyrkia er over 83 %, og i områdene vi reiser i er den enda høyere. Smittetallene er nesten dobbelt så høye i Norge som i Tyrkia (tall fra i går) i forhold til befolkningen, om jeg har forstått tallene riktig.

Vi snakker med nederlenderne som bor her nede, og de forteller oss at de allerede har fått fjerde dose. De forteller oss også at det har vært innført en rekke krav som befolkningen ikke tar på alvor. Vi opplever likevel mye bruk av munnbind. Nederlenderne viser oss også en app som er innført her nede som viser hvor koronasmittene personer bor. Hensikten er vel å skremme folk nok til at mange nok isolerer seg og at dermed unngås smitte, noe som igjen fører til mindre trykk på sykehusene. Vi gjør hovedsakelig som hjemme; bruker munnbind, holder avstand og vasker hender.

I morgen går turen til Saklikent canyon.