ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Annonse
ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Annonse
ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Annonse
MC-avisa

Om ydmykelse, heisførere, motorsyklister, fartsgrenser og mobiltelefoner

Undertegnede hadde ikke noe bilder av en Suzuki Intruder, så et bilde av min Suzuki GSX750R får gjøre nytten under mottoet "Same, same, only different". Kjerringemnet i denne historien hadde garantert latt seg friste av denne også.

For en del år siden bodde jeg i Singapore. Det var et velordnet og sanitært samfunn hvor det vanket drakoniske straffereaksjoner på forsøpling og vandalisme i det offentlige rom og hvor både Harley-Davidson, biljard og tyggegummi var forbudt.

MC-avisa
MC-avisa

Publisert:

Tekst og foto: Jarl Hole.

Harley-Davidson og biljard førte til kriminalitet og tyggegummi grisa til byen iflg. myndighetene. Homoseksualitet var også forbudt og fra tid til annen kunne man på førstesiden i landets største avis, New Strait Times, lese meldinger som – Hr. Lang Pung fra Bukitima Road 43 ble i natt pågrepet i det han sugde den av på Hr. Sei Dong fra Stevens Road 72 i parken ved Changi flyplass – meldingene var gjerne også illustrert med foto av «forbryterne». Straff ved hjelp av offentlig ydmykelse var en favorittsport for myndighetene og var usedvanlig virkningsfullt i en kultur hvor det å beholde maska hører til de absolutte dyder.

Men selv om Singapore var velordnet og sanitært hadde det sine særegenheter. Fordi landet er lite og trengselen stor bygger man i høyden. Det betød gjerne boligblokker på 20 etasjer eller mer. For å spare penger utstyrte man disse boligmaskinene med svært store heiser som bare stoppet i annenhver etasje. Etterhvert utviklet det seg en stygg uvane blant heispassasjerene. De satt av en eller annen grunn rett og slett i gang med å urinere i heisen. Om det var en stille protest mot et eller annet eller fordi heisene gikk så sakte vites ikke. Urin i heisen og tropevarme er uansett en dårlig kombinasjon. Ikke bare lukter det, men det begynte også å sette Singapores rykte som ren by på en hard prøve. Dette måtte selvsagt stoppes.

For å komme svineriet til livs ble det sporenstreks ansatt heisførere som i tre-skifts ordning satt på toppen av heiskassa og stirra ned på passasjerene gjennom en luke i taket. Var det noen som våget å fikle med buksesmekken stoppet heisføreren heisen og gav synderen det glatte lag gjennom luka. Det var ikke akkurat drømmejobben å sitte på en taburett på toppen av en heiskasse og stirre ned på sine medborgere. Særlig effektivt var det heller ikke fordi en rekke av synderne gav blaffen i at det satt noen å så på dem og urinert uanfektet i vei. Her måtte det hardere lut til. Automatikk var tingen og «Urine Detecting Devices» var løsningen. Alle heisene ble rett og slett utstyrt med følere som reagerte på urinlukt. Så fort føleren «sniffet» at det var urinering på gang stoppet den heisen og varslet automatisk nærmeste politistasjon som kom og arresterte urinisten. Raskt, effektivt og virkningsfullt og snart var det ikke en heis som lukta lengre! Slaget var vunnet!

Det var i Singapore det gikk opp for meg at ikke alle som kjørte en motorsykkel var motorsykkelentusiaster. På den tiden eide jeg en Honda VFR1000R som jeg hadde stående i stua hjemme i Norge. Jeg brukte den når jeg hadde ferie. Med et slikt utgangspunkt kastet jeg meg over de få som viste seg på en tung motorsykkel i Singapore og forsøkte å få en prat om kjøreegenskaper, ytelse og tekniske detaljer. Jeg hadde en nabo som arbeidet i en nyetablert norsk bedrift og hadde med seg hele familien nedover. En vakker dag stilte han overraskende opp med en flunkende ny Suzuki VS1400 Intruder på parkeringsplassen. Til min forbauselse var han overhodet ikke interessert i å snakke om sykkelen. Han var tvert om usedvanlig avvisende, nærmest brysk og ignorant, og bare gikk sin vei. En svært uvanlig atferd til motorsyklist å være.

Etter hvert kom det for en dag hvorfor han hadde vært så avvisende og en pent brukt Suzuki VS1400 ble hastig lagt ut for salg til spottpris. Kirken den norske var svaret på gåten. Den var godt representert i Singapore og sjømannskirken lå flott plassert på en utsiktstomt i nærheten av sentrum. En ung, staut prestemann var svært aktiv i det norske miljøet. Han hadde utstyrt seg med et usedvanlig lekkert kjerringemne og bryllupet stod til stor jubel under tropesolen. Moroa varte ikke lenge, for å være presis omtrent 14 dager. Det viste seg at naboen med sin nyinnkjøpte Suzuki hadde ligget som gjedda i sivet å sikla på den vordende prestefruen. Motorsykkelen inngikk i erobringsstrategien. Han og prestefruen, som ikke lenger var vordende, men vaskeekte frue benyttet enhver anledning til å hive seg på Suzuki’n og sette kursen mot Malaysia. Her hadde de funnet se et bortgjemt hotell og en sandstrand hvor de utfoldet seg. På sett og vis var prestefruen på bryllupsreise, men dessverre med feil mann. Her til lands heter det i et ordtak: «Slipper du en fjert i Oslo høres det i Tromsø». Det samme gjelder i Singapore og etter kort tid hadde selvsagt «noen» observert en skinnende Suzuki på vei mot Malaysia med et odde par ombord. Skandalen var et faktum og i løpet av et par dager hadde alle involverte forsvunnet ut av landet og saken ble offisielt glemt. Ikke til å undres over at naboen ikke ville diskutere ytelsene på Suzuki’n sin, han hadde mer enn nok med helt andre ytelser. Ikke alle motorsyklister er det de gir seg ut for å være.

Bisarre regler og drakoniske straffer til tross har jeg bare gode minner fra Singapore og flytter gjerne tilbake om anledningen byr seg. Behandlingen av bilister som snakket i håndholdt mobiltelefon stod til 3x20 i stil og var forbilledlig. Hør bare! Bilistene ble vinket inn til veikanten og så ba politiet om å få låne telefonen. Den la de bak det ene bakhjulet. Sjåføren ble deretter kommandert til å sette bilen i revers og rygge over sin egen mobiltelefon. For å være helt sikker på at mobilen var ubrukelig måtte den uheldige bilisten sette bilen i første og kjøre over telefonen en gang til. Jeg har blitt påkjørt bakfra to ganger av personer som var mer opptatt av å snakke i mobiltelefon enn å kjøre bil. Heldigvis har jeg sittet i bil selv og ikke på en motorsykkel ved disse tilfellene. Jeg ser ikke bort fra at en knust mobil eller to ville ha fått den gjennomsnittlige norske mobiltelefon bruker på bedre tanker.

Jeg avslutter med en annen strålende ide fra Singaporetrafikken. Den ville garantert ha fått ned både farten og det arbeidet politiet må legge ned for å få tatt fartssyndere. I Singapore var det nemlig slik at alle varebiler måtte ha et oransje lys på taket. Så snart varebilen kjørte fortere enn 50km/t, som var fartsgrensen i bygatene, begynte det oransje lyset å blinke og politiet kunne enkelt vinke bilen til side og skrive ut en bot. Ved ettertanke er det kanskje ikke noen strålende ide. Overført til hjemlige forhold og norsk byråkrati kunne det fort ha endt opp med at vi motorsyklister ble pålagt å kjøre rundt med et lite oransje blinklys på toppen av hjelmen. Livet er herlig!

ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Annonse
ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Annonse