Gjensyn med Norsk Kjøretøyhistorisk Museum!
Tempo med motor fra Sachs, en norsk klassiker i flott svev. Jonas Øglænd AS startet med en beskjeden produksjon av motorsykler på begynnelsen av 30-tallet under navnet «The World». Fra 1935 begynte de å bruke navnet «Tempo» på produktene. Fabrikken kunne vise til gode salgstall og utvidet i takt med tallene og hadde flere hundre ansatte på det meste. Tempo ble solgt over hele landet og forhandlere var alt fra samvirkelag til mer spesialiserte utsalgssteder. Mange norske motorsyklister debuterte på en Tempo inkludert artikkelforfatteren i 14-års alderen.
Våren 2019 besøkte jeg Norsk kjøretøyhistorisk museum og skrev en artikkel om besøket i MC-avisa. Norsk kjøretøyhistorisk museum er en del av Norsk vegmuseum som ligger ved Hunderfossen nord for Lillehammer. Til sammen danner vegmuseet, det kjøretøyhistoriske museet og Norsk fjellsprengningsmuseum landets største teknisk industrielle museum med mer enn 4.000 kvm innendørs utstillinger og en stor museumspark. En 200 meter lang bergtunnel som så vidt vites er verdens eneste tunnel sprengt ut til museumsformål hører også med til herlighetene.
Publisert: 29.10.2022 kl 18:10
Sist oppdatert: 29.10.2022 kl 18:12
Tekst og foto: Jarl Hole
Norsk vegmuseum er frittstående og gikk ikke med i dragsuget som for noen år siden for over landet i form av den såkalte museumsreformen som tok sikte på å slå sammen landets mange museer til større enheter. Til alt overmål koster det absolutt ingenting å komme inn på Norsk vegmuseum. Her kan du ta med hele familien inkludert besteforeldre, tanter og onkler uten å bli ruinert. Takk til tidligere Vegdirektør Eskild Jensen i statens vegvesen. Sosialøkonomen Eskild Jensen hadde blant annet fortid som statssekretær for Oddvar Nordli (AP) da han ble ansatt som Vegdirektør i 1980, en stilling han hadde frem til 1992. Eskild Jensen hadde hovedæren for at Norsk vegmuseum ble bygd og at det er gratis adgang. Han skal ha uttalt at norske vegfarende betalte nok i skatter og avgifter og at museet derfor skulle være gratis. Slik ble det og slik har det vært siden. Eskild Jensen opprettet også «Veidirektørens pris for vakre veier». Definitivt en direktør og politiker etter artikkelforfatterens smak!
Mitt besøk på Norsk kjøretøyhistorisk museum våren 2019 skjedde mens museet var under innredning og offisiell åpning var først i juni samme år. Det betød selvsagt at det var hektisk arbeid med å få på plass kjøretøy, belysning og informasjon. Det var derfor med stor spenning jeg besøkte museet tidligere i høst for å se det «ferdige resultatet». Et godt og attraktivt museum skal være dynamisk og blir selvsagt ikke ferdig i ordets egentlige betydning. Her følger en bildekavalkade fra mitt siste besøk som forhåpentligvis vil inspirerer til et besøk. For ordens skyld museet er selvsagt åpent året rundt!
Inngangspartiet til Norsk kjøretøyhistorisk museum signaliserer orden og rede og slik er det også innvendig. Bra er det, et museum skal være ryddig!
Slik blir du møtt i det du går inn på selve utstillingen. Biler i alle former og farger er selvsagt i flertall, men det er også et tydelig innslag av motorsykler.
1918 Henderson til begjær. Den var svært kostbar, men solgte til tross for det ganske godt her til lands. Bratte bakker og dårlig veistandard krevde en kraftig motor. Hans Baggerud fra Dokka var første eier Den hadde flere eiere på Dokka før den ble parkert på en låve på 1950-tallet. Sykkelen er restaurert og lånt ut av nåværende eier Jon Boye Lie.
1910 Apollo. Fantastisk kjøretøy med noe så uvanlig som 4-sylindret luftavkjølt motor. Ole Heimlund kjøpte bilen brukt i 1912 og forlenget den til en 7-seter. Heimlund brukte bilen i drosjetrafikk til hotellene i Holmenkollåsen frem til 1915.
1930 Harley-Davidson 1200 på vinterføre med ditto vinterutrustning. Børskrakk i 1929 og depresjon tidlig på 30-tallet tvang amerikansk motorsykkelindustri i kne. Bare Indian og Harley-Davidson ble igjen. Indian gikk konkurs i 1953 og Harley-Davidson stod igjen som eneste amerikanske produsent. Denne sykkelen har hatt seks eiere og ble i en periode brukt til å frakte melkespann til en seter. Sidevogna var da erstattet med en kasse. Arvid Johnslien fra Lillehammer er mester for restaureringen.
Under en gul 1921 Hanomag på veggen og mellom en 1929 Overland Whippet og lastebilen skimter vi en 1935 model av danske Nimbus.
Norsk Motor Klubb (NMK) er representert ved dette tablået med fokus på norsk motorsport.
Think Ox var et resultat av et designsamarbeid mellom Think og Porsche. Prototypen ble vist første gang på Geneva Auto Show i 2008. På alle måter en fullverdig bil som var forut for sin tid da den ble presentert. Designet holder den dag i dag, men det ble dessverre Thinks siste prototype/konseptbil.
Velkommen til 1975 Sundance Kid Top Fuel dragster bygget av Fred A. Larsen og Jan-Odd Jakobsen. Dragsteren debuterte på Mantorp Park i Sverige i 1975. Motor var Chrysler Hemi V8 på 354 kubikktommer. Fyret med metanol utviklet motoren ca. 1,200 hk. Tilsatt nitrometan var effekten ca. 1.500 hk. ¼ mile (402.33 meter) ble tilbakelagt på ca. 8 sekunder. Sist kjørt i 1977.
Den japanske motorsykkelindustrien her representert ved Honda, Yamaha og Suzuki utraderte på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet sine engelske konkurrenter. Honda CB750 startet ballet med sin 4-sylindrede motor, 67 hk, selvstarter og skivebremser. Engelskmennene så faren, men greide ikke å reagere adekvat og raskt nok og begikk i stedet langsomt selvmord. Mange 10-år etterpå greide eiendomsinvestoren John Bloor å revitalisere engelsk motorsykkelindustri da han kjøpte de gamle produksjonslokalene til Triumph og fikk øynene opp for at det kunne være penger å tjene på å bli motorsykkelprodusent.
Å bygge om en tråsykkel til en motorisert farkost var en forretningside som hadde en viss suksess. Østerriske ÖWA produserte på 1920-tallet en såkalt hjelpemotor som ble levert med bensintank, gaffel-forsterking og reguleringshendler som gjorde om de fleste tråsykler til et motorisert kjøretøy.
En ÖWA utrustet tråsykkel i all sin prakt. Et stort plusspoeng til museet for å vise et urestaurert eksemplar fremfor en skinnende museumsversjon. Hverdag og ikke fest kommer tydelig frem på denne måten. Det var langt til butikken på 20 og 30-tallet. Og en, etter dagens standard, aparte konstruksjon som dette kunne gjøre veien og slitet litt lettere å bære.
Rett på andre siden av Norsk kjøretøyhistorisk museum finner du inngangen til hovedbølet Norsk vegmuseum med kafe, boksalg og en meget severdig utstilling.
Skilt er en viktig del av trafikksikkerheten. Litt humor er det allikevel lov å koste på seg på vegmuseet. Dette kreative forslaget med undertekst «Forbudt å være sur» er meget bra. Hadde det stått «Forbudt å være sur og agressiv» ville det truffet enda flere ute i trafikken. Det blå opplysningsskiltet i bakgrunn er også herlig «Noen selfies er dyrere enn andre». Bedre blir det ikke!
Et godt forslag til fareskilt. Kunne etter artikkelforfatterens mening passet overalt i kongeriket!
