Annonse
Annonse
Annonse
MC-avisa

En helt Gresk julereise. Del 6.

Vi har fått nok av kuldegrader og høye strømpriser, og satt kursen mot Peloponnese. Her koser vi oss blant gamle sagn om greske helter og guder, på den sydligste halvøya av Hellas. Vi har flydd til Athen, og hentet ut sykler på www.andelimototouring.gr (se link nederst). Været har vært over all forventning så langt og julereisen ser ut til å bli akkurat den spennende turen vi hadde håpet på. Nå skal vi inn i de høye fjellområdene i det sentrale Peloponnese.

MC-avisa
MC-avisa

Publisert:

Vi har gjort unna Olympia, og sikkert belært dere nok om greske guder for en stund. Nå setter vi kursen innover på halvøya, i retning de høye fjellene. Været er helt utrolig for denne årstiden, og vi har knapt nok sett skyer på himmelen. Arkitekten har et par klare mål for dagen. Det første er tempelet Apollo Epicurius som ligger høyt oppe i fjellet, og på vei dit har vi lagt opp ei rute som bare går på småveier. Fuktigheten fra natten ligger fortsatt på trærne og på bakken, og tegner konturene til landskapet i den glittrende formiddagssola. Veiene spreller seg som sølvglinsende høvelspon, de nærmest danser gjennom landskapet i de villeste kruseduller. Det går opp og ned, og hit og dit. Den ene svingen tar den andre. Overalt vokser oliventrær. Det føles som å kjøre i et renessansemaleri. Veien stiger raskt oppover i fjellet, og på det høyeste er vi på 1160 moh. På denne årstiden skulle det ikke vært mulig å kjøre motorsykkel her. Disse fjellene skulle vært dekket av snø. I stedet viser det 17 grader i displayet på motorsykkelen.

Apollo Epicurius
Det 2450 år gamle Apollotempelet står høyt oppe på en fjelltopp, 1130 moh. Selve tempelet var i ferd med å rase helt sammen, da man i 1987 bygde et telt over konstruksjonen, og støttet opp søylene som var i ferd med å rase sammen. Tempelet står på UNESCOs verdensarvs liste, og restaurering har pågått siden teltet kom på plass. Det største problemet var at steinplatene som utgjør gulvkonstruksjonen var i ferd med å kollapse. I den nordlige enden er mange nye steiner kommet på plass, men dette gjøres på en slik måte at det ikke er noen tvil om hvilke steiner som er gamle, og hvilke som er nye. Selv om vi ikke skulle si så mye mer om guder nevner vi likevel at Apollo var solguden, og hadde helbredende evner.

Moni Timiou Prodromou
Vi må videre, for dagens mål er en av de populære fjellandsbyene i dette området. Det er nemlig slik at Grekerne faktisk gjør akkurat det samme som mange nordmenn; de reiser til fjells i jula. Godt oppe midt i Arcadiafjellene kjører vi gjennom stemningsfulle fjellandsbyer, som absolutt alle vi har snakket med har anbefalt. Den første er Stemnitsa, og vi skjønner fort hvorfor. Her vrimler det av folk. Men vi har et mål igjen før vi tar kvelden. Det er Moni Timiou Prodromou klosteret. Ikke langt etter Stemnitsa begynner nedstigningen til klosteret. Veien er bratt, og går i skarpe serpentinene i en nesten loddrett fjellside. Selvsagt har de ikke satt opp noen form for autovern, noe som igjen fører til at Arkitekten til enhver tid befinner seg i kjørefeltet lengst unna stupet.

Det siste stykke ned til klosteret må man gå til fots. Her innunder en fjellhylle, i det steile fjelllandskapet, har munkene funnet ut at de vil bo, og for å komme ned hit, går stien zikk-zakk i fjellskråningen. Det er stupbratt, og man lurer virkelig på hvordan noen har funnet ut at et kloster skal ligge akkurat her. Stien flater ut, og så får man øye på det - over seg, under et overheng av fjellet. En liten hovedbygning fikk plass på ‘flata’, og selve munkeboligene ser rett og slett ut som måkereir som er klistra inn i fjellsida. Hvordan kan man sove her uten å være redd for at det hele skal rase ut.

Munkene bruker esler for å frakte ting opp og ned de bratte bakkene, og på vei tilbake sperrer et av disse veien for alle som vil forbi. Ikke kan du gå bak det, for da sparker det, og ikke kan du gå foran det, for da biter det. Og det viker ikke en centimeter. Det bygger seg opp en kø på stien. Jeg tar til slutt hjelmen til Arkitekten, og bruker denne foran meg som et skjold, samtidig som jeg presser eselet ut til siden. Det protesterer litt til å begynne med, før det resignerer, og jeg kan holde det tilbake mens de som er på stien kommer forbi.

Den siste etappen til Dimitsana kjører vi på en grusvei. Her er det spektakulært å kjøre, fordi det er så bratt på utsiden av veien. Vel fremme i Dimitsana tar vi inn på koselig gjestehus med ekte fjellstemning. Det tusser av grekere på juleferie her, og prisene er mye høyere enn ute ved kysten. Det blir nok en hyggelig kveld med god gresk mat, og skriverier til Mc-avisa.

Videre gjennom fjellene.
Nå har vi et par dager uten mål og mening, dvs. dagene har i høyeste grad mening. Det er imidlertid ingen ting vi skal rekke. Vi kan bare suse rundt å utforske. Vi er tidlig oppe, og avsted tidligere enn noen dager før. Temperaturen er lav, og når vi kommer inn i skyggepartier er det rim på veiene. Her er det bare å ta det med ro. Vi har igjen tatt inn på de aller minst trafikkerte veiene, og kommer inn i en liten fjellandsby, nærmest fra baksiden, der de har fjøsene. I denne landsbyen er det helt stille, det virker nærmest som om tiden står stille. Vi stopper på en liten kombinert butikk og kafe. Ingen forstår noe av hva vi forsøker å kommunisere, men vi finner det vi skal ha, og skal betale. Da oppdager jeg at lommeboka mi er borte. Det blir litt panikkstemning, og hotellet der vi bodde blir kontaktet. Både jeg og Arkitekten går igjennom alle klær og all bagasje. Noen som har kjent på en sånn panikkfølelse?? Når vi akkurat har gitt opp, faller lommeboka ut av armen på jakka. For en lettelse.

Vi kommer opp til innsjøen Ladona. Dette er et praktfullt område, med veldig fin utsikt. Videre blir veiene smalere og smalere, før vi tar inn på en grusvei, som viser seg å bli ganske utfordrende. Belønningen blir en fantastisk utsikt mot Aroania fjellene, med flere fjelltopper på over 2300 meter i nord. Dette er nok den mest betagende utsikten på turen så langt. Vi må bare stoppe opp og nyte den. At ikke disse toppene nå er dekket av snø er høyst uvanlig.

Vi tar en liten pause i den lille byen Kleitoria, og finner ut at vi like så godt vil overnatte her. Her er det nærmest ingen utenlandske turister, noe som byr på litt språkutfordringer på den lille restauranten vi besøker. Vi er de eneste gjestene, men snart fylles lokalene opp med greske familier, som skravler i vei. Dette er nok så nærme den ekte greske folkesjela vi kommer.

I morgen suser vi videre i de greske fjellene, på jakt etter nye greske eventyr.

Syklene er leid hos Andeli Mototouring i Athen:
https://andelimototouring.gr/

Annonse
Annonse