Annonse
Annonse
Annonse
MC-avisa

En helt Gresk julereise. Del 4. Første juledag

Vi har fått nok av kuldegrader og høye strømpriser, og satt kursen mot Peloponnese. Her koser vi oss blant gamle sagn om greske helter og guder, på den sydligste halvøya av Hellas. Vi har flydd til Athen, og hentet ut sykler på andelimototouring.gr (se link nederst). Været har vært over all forventning så langt og julereisen ser ut til å bli akkurat den spennende turen vi hadde håpet på. Og i dag skal vi til Europas sydligste kapp punkt.

MC-avisa
MC-avisa

Publisert:

Sist oppdatert: 27.12.2022 kl 12:56

Vi våkner opp på hotellet vårt inne på fastlandet ved Monemvasia. Det er første juledag, og planen vår er å kjøre ned til det synligste kapp-punktet i Europa,men før det tar vi igjen en liten tur ut til Monemvasia, for å se denne sjarmerende byen, med de smale trange gatene, i dagslys. Mens Arkitekten tar en liten rekognosering inne bak murene, treffer jeg igjen den gamle dama som lagde julemiddag til oss i går. Hun putter den lille bikkja si opp i ei plastkasse bak på mopeden sin, og suser avsted. Selvsagt uten hjelm. Vi har nemlig sett svært mange her nede som kjører uten hjelm, både mopedister, men også en del på store motorsykler.

Ut av byen er jeg klokkeklar på retningen, men arkitekten er nølende. Jeg stopper opp for å overbevise henne, å finner ut at jeg har lagt kursen ut på feil finger. Det sørligste punktet er nemlig på fingeren vest for oss. Jeg kan visst ikke telle fingrene engang, men Arkitekten har heldigvis en innebygget retningssans. Vi justerer retningen, og Arkitekten er ganske fornøyd med å ha fått rett. Veiene i dag er enkle å kjøre. De er brede og med god asfalt. Svingene går i store buer, og det er mye å se på. Tettstedene langs denne litt større veien er mere by-pregede enn landsbyene vi passerte i går.

Når vi kommer ut på riktige finger av Peloponnese, velger vi å følge de langt smalere veiene på østsiden av fingeren sørover. Det viser seg å være svært spennende veier og landsbyer. Igjen snor de smale veiene seg ut og inn mellom bratte klipper, i tillegg til at de snirkler seg like mye opp og ned i heftige serpentinersvinger. Selv om vestsiden av denne fingeren er den som anbefales er faktisk den østlige minst like bra for oss motorsyklister. Etterhvert ser vi ut mot kapp-punktet. Utsikten er slående. Veiene ned hit er stupbratte, og uten noen form for autovern eller annen sikring. Den høyderedde Arkitekten snegler seg nedover bakkene, og plasserer seg hele tiden i det kjørefeltet som er lengst unna kanten.

Vi kjører så langt ut som mulig. Får å komme helt ut på tuppen må du på samme måte som på Nordkapp, ta deg dit til fots. Det har vi dessverre ikke tid til. Vi treffer to greske motorsyklister her, begge kjører litt eldre Kawasaki KLE 650er. De er svært pratsomme og hyggelige, og kommer med masse anbefalinger om hvor vi bør kjøre. Gutta har vært så oppslukt av å kjøre denne dagen, at de helt har glemt å følge med på hvor mye bensin de har. På vei ut til kapp-punktet, har de begge kjørt på reserven. Jeg spør om de har en flaske, slik at de kan få litt bensin av meg. Det har de ikke, men Arkitekten har heldigvis ei tomflaske. Da lurer gutta på hva dette hjelper for. Bensinen er jo på tanken. De blir imponerte når jeg tar opp en slange fra bagasjen, og fyller flaska etter hevertprinsippet. Dette har de aldri sett før.

Nordover igjen følger vi vestsiden av fingeren. Dette er veier vi har fått anbefalt av Kostas. Det er virkelig vakkert, og etterhvert som sola står lavere på himmelen blir det bare vakrere og vakrere. Jeg stresser litt for at vi skal nå Kalamata denne ettermiddagen. Om vi skal komme rundt Peloponnes, må vi ha litt mere progresjon i kjøringen. Vi stopper rett og slett for mye, og kjører for lite. Jeg har beregnet dette som fjerde kjøredag, og at vi bare har fire kjøredager igjen. Når Arkitekten stopper for bare å ta noen bilder med telefonen, og blir borte et kvarter, fordi hun også måtte andre presserende ærend, må vi koordinere forventningene. Jeg har det travelt, og Arkitekten har god tid. Igjen er det jeg som ikke kan telle på fingrene. Vi har jo syklene i fem dager til. Åtte dagers leie betyr jo at du har syklene fra det tidspunktet på dagen du leide dem også, og leverer dem inn den niende dagen. Altså innbefatter åtte dagers leie at du har syklene i ni dager. Noen som skjønte den?? Jeg er lettet, og forventningene til lengden på etappene er igjen harmonisert.

Kvelden nærmer seg raskere enn Kalamata-byen, så vi tar en last minute booking på nett i nærmeste landsbyen - Kardamili. På vei hit får vi en fantastisk solnedgang. Den lave sola farger alle fjellene rosa, det er helt spektakulært. Vi stopper og betrakter den røde sola som forsvinner i havet. Fremme ved hotellet, må vi vente litt mens rommet gjøres i stand. Vertskapet som var opptatt med sitt christmas table, ventet ikke flere gjester, men gjør rommet klart for oss. Det viser seg at det aller meste er stengt, det er jo denne kvelden som feires her nede. Vi kjøper en øl i kiosken, som vi deler nede på stranden. Her er himlen fremdeles er fantastisk rød mot horisonten, samtidig som en smal nymåne, og noen stjerner har kommet til syne på den mørkere delen av himmelen. Vi har ikke tenkt på at det kan være vanskelig å finne restaurant i kveld, men det er jo denne kvelden som feires her nede. Rett før leggetid oppdager vi også at vi ikke har vært på fastlands europas sydligste kapp, men det nest sørligste. Det gjør imidlertid ingenting, for dagen har uansett vært full av opplevelser.

I morgen skal vi ut på den vestligste fingeren av Peloponnes.

Syklene er leid hos Andeli Mototouring i Athen:
https://andelimototouring.gr/

Annonse
Annonse