ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
MC-avisa

«Kulelynet» – Hold slampen fra dig med tørre never!

Mange av våre lesere har vist stor begeistring for historiene om Kulelynet og gjengen, basert på Jarl Holes egen oppvekst. Her følger en historie fra starten på Kulelynets karriere. Ikke mye motorsykkel her, men historien peker fremover mot Kulelynets karriere som villmann.

MC-avisa
MC-avisa

Publisert:

ANNONSE
Annonse

Tekst: Jarl Hole. Illustrasjon: Thuls.
PS:
Kulelynets krøniker Vol. I – med 15 illustrerte Kulelynet-historier – kan bestilles her.

Forfatteren Arnulf Øverland inngikk i pensum da vi gikk på skolen. I 1946 publiserte Øverland «Loven om barnas ære» i en Oslo-avis. De første fire versene lød:

En gutt som er sterk, trenger aldri å slå;

han hjelper de vergeløse små.

Det er skam å være mange mot en.

Det er stygt å sparke og kaste sten.

Men er der noen som tror, han skal ta dig,

da har du lov til å bite fra dig.

Men loven er streng; du vet hvad den krever:

Hold slampen fra dig med tørre never!

Pekefingermoralen fortsetter over ytterligere 21 vers, og for en nidkjær kvinnelig vikar var det et funn at «Loven om barnas ære» inngikk i den leseboka vi måtte slite oss gjennom da hun hadde gjestevisitt i klassen vår. Det hun ikke hadde forstått den fulle konsekvensen av, var at vi var en ren gutteklasse. 32 pubertale gutter er ikke å spøke med, særlig når alle 25 versene skal leses høyt i norsktimen.

Lars Erik ble tildelt de første fire versene, så skulle Akken overta med de neste fire, osv. osv. Det ble med de første fire, så brøt rabalderet løs og det var umulig å komme videre. Latter og klappsalver gjallet i veggene, og stakkars Lars Erik ble bombardert med viskelær og blyantstumper og måtte søke dekning under pulten. Vikaren slo i kateteret med pekestokken og forlangte ro og orden. «Hva i all verden er det som går av dere da, gutter?», hylte hun i fistel. «Ta det en gang til du, Lars Erik», kommandert hun. Da ble det enda mer rabalder, og stakkars Lars Erik måtte igjen søke dekning under pulten.

Vikaren ble virkelig bøs og forlangte omgående en forklaring på hva som var så morsomt med dette diktet. Ingen svarte, men til slutt tok Kulelynet ordet. «Det er bare på dass du holder slampen fra deg med tørre never, i alle fall når det gjelder oss gutta», svarte han som sant var. Svaret falt ikke i god jord, og Kulelynet ble sendt på gangen til voldsom jubel. Det var mer enn han kunne tåle, så i frikvarteret konspirerte han en utspekulert hevn og rekrutterte klassekamerater som våget å være med på stuntet. 14 av klassens verste gærninger meldte seg frivillig. Resten av klassen ville gjerne delta, men turte ikke i frykt for nedsatt orden og oppførselskarakter på vitnemålet.

Neste time var religion, og den begynte som vanlig med at vi skulle be Fader Vår stående ved siden av pulten med foldede hender. Vikaren inntok sin plass ved kateteret og startet bønnen, men det gikk ikke mange sekundene før hun skiftet ansiktsfarge. «Hva er det du holder mellom de foldede hendene dine?», ropte hun til Kulelynet. Så oppdaget hun at det ikke bare var Kulelynet som hadde noe «rart» mellom hendene, men ganske mange av oss andre også. «Hva i all verden driver dere med? jeg har aldri opplevd maken, er det en demonstrasjon?», hun var fortvilet og fortapt. Så var det Kulelynets tur. «Vi gutta, vi bare holder slampen fra oss med tørre never, vi frøken, akkurat som det står i leseboka. Vi tar Arnulf Øverland på alvor, vi frøken, og vi går ikke på dass engang, vi bare holder’n fra oss vi. Loven er streng, vet du, vi vil ikke ha noen slamper i klasserommet». Kulelynets kommentar brakte vikaren helt ut av fatning, og hun stormet på dør i en skur av viskelær og slibrige kommentarer. «Rull den inn igjen a’ gutter, det går ikke lang tid før hun er tilbake med forsterkninger», kommanderte Kulelynet. Det hadde han helt rett i.

Vikaren hadde søkt støtte hos den første læreren hun møtte ute i korridoren. Dessverre for vikaren var dette ei lærerinne som gikk under kallenavnet Hesten fordi hun etter klassens mening så ut som en fjording. Da vikaren kom inn tett fulgt av Hesten, brøt levenet løs. Velse Ulf reiste seg opp og kylte det største og beste viskelæret han hadde rette i skallen på Hesten samtidig som han laget høylytte vrinskeklyder. Kaos og opprør rådde, og hver gang de to lærerne prøvde å si noen, vrinsket vi av hjertens lyst alle sammen. Det var ikke ørens lyd og få, og vikaren og Hesten trakk seg tilbake og forsvant ut i korridoren til trampeklapp, vrinsking og bannskap. Denne gangen tok det lengre tid før vikaren kom tilbake, og da hun kom hadde hun både Hesten og rektor på slep. De var i krigshumør alle tre, det var lett og se. Kulelynet hadde imidlertid forberedt oss på at det kunne bli alvorlige problemer, og alle gutta var enige om at uansett hva som skjedde, skulle ingen si noe som helst. Vi skulle være som østers og ikke åpen munnen, uansett hva vikaren og eventuelle forsterkninger ville finne på. Det eneste vi skulle gjøre var å brumme dypt nede i halsen uten å åpne munnen hver gang lærertroikaen prøvde å si noe til oss.

Og sånn ble det. Hver gang vikaren, Hesten eller sågar rektor prøvde å si noe, ble de møtt av en lavstemt, men intens og tiltagende brumming inntil de ga opp. Rektor skummet av raseri, og hans neste trekk var å ta en stol og sette seg ved hver og en av oss og prøve å stirre oss ned en for en. Det gikk svært dårlig. Etter at han nesten greide å stirre ned Akken, forflytta han seg til Kulelynet og ga seg til å nistirre ham inn i øya. Men Kulelynet var ikke tapt bak en vogn. Etter ca. 10 sekunders stirring sier han med høy stemme. «Det er ikke bare det at du lukter dårlig etterbarberingsvann, rektor, men du stinker Whisky i tillegg!» Rektor hadde tapt, han styrtet på dør sammen med vikaren og Hesten. «Jeg har aldri opplevd maken, dette skal få konsekvenser, dette skal få konsekvenser, sanne mine ord, tølpere, utskudd, berme», brølte han. Kulelynet bevarte fatningen. «Hils Arnulf Øverland, det var jo han som starta hele dritten med den latterlige poesien sin om slampen», ropte han tilbake.

Den endelige slutten på visa var at hele klassen etter tre dager fikk brev med hjem der det sto: «Deres sønn var forleden med på et opprør mot en vikarlærer i religionstimen. Skolens ledelse har bestemt at klassen skal settes under observasjon, og hvis liknende inntreffer igjen vil hele klassen gå ned en karakter i orden og oppførsel».

Kulelynet ble etter dette feira som helt og ble båret på «gullstol» gjennom skolegården i store friminutt i tre dager til ende til rektor og lærerstandens store forargelse.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse