Da tyskerne skulle forlate landet ved krigens slutt, satte de fyr på alt de kom forbi. Dette som et ledd i at russerne ikke skulle finne noe av verdi. Men de rakk ikke å tenne på Hamningberg, som i dag faktisk er det eneste førkrigsintakte stedet i Finnmark.

Imidlertid tok freden etterpå knekken på stedet – for det ble med tid og stunder fraflyttet, så i dag er det kun liv her om sommeren.

Hadde det gått vei videre til Båtsfjord, kunne man kjørt rundt hele Varangerhalvøya, men den veien har ingen bygget. Så Hamningberg er i grunnen Norges nordøstligste hjørne. Og dermed kvalifisert som stoppested for en Norge rundt-tur.

Veien dit:

Veien til Hamningberg er nok tusen ganger bedre enn den var i 1945, da den ble bygget av krigsfanger. Før krigen var det kun sjøveien hit. Men de bobilene som frekventerer her har samme bredde som veien, så det er litt styr å møte dem. Og enda verre å komme bak dem. Men med smalt kjøretøy går det greit å bli kvitt dette uvesenet av noen «kjøyregreier». Det kreves bare at man legger seg ut i grusfeltet ved siden av asfalten og gir bånn gass. Når støvet ligger som et grått teppe foran bobilens frontrute, er man forbi og kan slappe av igjen.

Video av veien ut til Hamningberg:

[Video mangler etter import...]

Katolsk strid i katolsk tid:

I katolsk tid var området her oppe ansett som porten til helvete av pavens utsendte, og han beskrev da også i ordrike vendinger hvor fælt det var, hvor grusomme og primitive menneskene som bodde her var og hvor drepende klimaet og landskapet var.

Kubben anser at veien ut til Hamningberg like gjerne kan være veien til himmelen. For flott er det, og flottere blir det jo lenger du kommer.

Men er du sulten eller tørst, er det lurt å ha med det du trenger, for servicetilbudet her ute er faktisk et helvete, det er ingenting å få egentlig… Unntatt noen få dager i året, og det er antakelig ikke akkurat den dagen du kommer dit.

Temperaturen har nå falt til normale elleve grader etter hetebølgen, og det er overskya oppholdsvær. Det er greiest sånn – er man i polarstrøkene så bør det også føles på den måten.

Rein som nyter strandlivets gleder:
Reinen er kanskje ikke så dum som den ser ut. På flere av de fantastiske sandstrendene lå små reinflokker og koste seg. Her var litt lufting, og derfor myggfritt. Kubben vil mye heller ha dem der, enn vraltende på veiene. Med ensifrede grader i vannet frister ikke strandlivet spesielt mye.

Nesa hjemover:
Det heter seg at fisk og gjester lukter etter tre dager. Kubben luktet litt allerede da han ankom, så det er nok på tide å vende nesa mot sørligere strøk. Og da starter vi med å dra til Kautokeino i morra, kjent som et helvetes mygghøl. Og kubben er allergisk mot disse blodsugende utyskene. Som om ikke dette var nok, ser Kubben plutselig under dagens sykkelvask før returen at de dekkene han satte på før han dro neppe holder hele veien hjem.

Enda de ble montert rett før avreise.

Må han bytte bakdekk i Midt-Norge et sted tro? Det ser skummelt ut!

Om du vil vite hvordan dette går – følg med, følg med!