Alene på Norgestur, del 3
Jeg ligger i teltet mitt på Lund camping, rett ved Aurlandselvi. Skrivesperra er et faktum. Hva har jeg egentlig gjort de siste dagene, og hvor har jeg vært?
Publisert: 12.07.2022 kl 07:49
Tekst og foto: Runa Grydeland.
Guri, hvilken dag er det egentlig i dag? Oi, er det mandag allerede! Det betyr at jeg har vært 10 dager på tur. Her legger jeg bak meg dager, kilometer, fjelloverganger og tanker med bensin i en rasende fart! Men shit, det er deilig å ikke trenge å ha helt kontroll på hverken tid eller sted, da har man ferie på ordentlig.
Noen dager bare flyter bedre enn andre, og de siste tre dagene har vært slik for min del. Jeg våkner mer opplagt enn før, maten smaker bedre, musikken i hjelmen er mer fengende, smilet sitter løsere. Det kan riktignok ha en sammenheng med at været har vært betydelig bedre, og at jeg har kjørt gjennom noe av det vakreste landskapet Norge har å by på. Her er det bare å finne frem notatblokka folkens, om dere ikke allerede har kjørt disse veiene, så må de på lista over veier som skal kjøres i fremtiden!
På toppen av Slettefjellvegen ventet en velkomstkomité på 30–40 geiter som slettes ikke hadde det travelt med å slippe forbi hverken meg eller den forblåste syklisten på andre siden...
Syvende dag på turen våkner jeg til rufsete vær i Ryfoss. Det er 10 grader, duskeregn og vind. Jeg fortsetter på TET og Slettefjellvegen først ut. Det er 4 grader på toppen, men det gjør ingenting, for utsikta er fantastisk fra start til slutt. Jeg suser videre over Jotunheimvegen hvor jeg får et par minutter med sol her og der. Man kan si mye negativt om regn, men det gjør i det minste at sola føles desto bedre når den først titter frem.
Sindre Kopland-Hansen, en av få motorsyklister jeg møter langs TET disse dagene.
Videre på TET mot Randsverk kjører jeg etter hvert forbi en annen motorsyklist. De har det ikke vært mange av i løypa, så man merker seg de få som er. Vi blir liggende etter hverandre en god stund, før vi etter hvert stopper og hilser. Mannen inni hjelmen er Sindre Kopland-Hansen som allerede visste hvem jeg var for det hadde han lest om i MC-avisa. Kanskje leser du dette også? I så fall: Takk for følget og rømmegrøten på Brimi Sæter!
Grimsdalen byr på kilometervis med fantastisk utsikt!
Det som er så fint med å kjøre alene, er at man egentlig aldri er er alene, man møter folk hele veien, og det var også tilfellet dagen etter. Første del av dagen brukes gjennom fantastiske Grimsdalen og over Einunndalen mellom Dovre og Folldal – disse er også verdt å notere seg. I Alvdal møter jeg Jørn Gunnar Lofthus som jeg vet av gjennom sosiale medier, og vi slår følge opp til Tron.
Jørn Gunnar Lofthus og meg på toppen av Tron i 3 grader og tykk tåke.
Tron strekker seg 1665 meter over havet, og skal kunne by på en fantastisk utsikt. Det vil si, hvis ikke toppen er Innhyllet i et tykt lag tåke slik den var denne dagen. Knappe 10 meter sikt kombinert med bratte veier og krasse svinger på løs grus som ender ut i intet, var nok til å gjøre turen opp (og ned) til en passende grand finale på TET og gruskjøring på denne turen for min del!
En frisk overnatting på Rondane, gradestokken krøp ned mot null utover natten.
Så begynner sakte, men sikkert veien hjem, som slettes ikke trenger å være så kjedelig. Dag 10 tok meg fra Rondane, over Sognefjell, Tindevegen og Aurlandsfjellet i strålende sol. Hodet er tungt av inntrykk, minnekortet til kameraet er fullt, og dronen er tom for strøm – det kan bare bety at det har vært en fantastisk dag.
Mon tro hva mer klarer jeg å skvise ut av de siste par dagene av turen?
Tindevegen viser seg fra sin beste side i etterlengtet, strålende sol!
