Tekst og foto: Anders Eidevik.

Foto: Ole-Andreas Isdahl.

Klikk her for å lese første del – reisen opp.

GPS-trøbbel:

Det var to blide og kjørelystne som møttes til frokost onsdag 14. juli. Vi hadde begge sovet godt etter henholdsvis 50 og 60 mils kjøring første dag, og var nå uthvilte og klare til dagens dyst: Teste ut deler av de fire HUB-riding-rutene, som alle for det meste foregår på grus. Dette gjøres for å sjekke at GPS-rutene fungerer, at rutene faktisk er fremkommelige og overkommelige, og ikke minst for at man skal kunne beskrive rutene på hubriding.no. Dessverre skulle det vise seg at rutene var lastet inn feil på Ole-Andreas’ GPS. Dette er i ettertid blitt rettet opp og testet av Speed MCs Terje Bredal, som var i Selbu i dagene etter at vi dro.

Det var varmt, ja …

Vi startet med å kjøre opp på begge sider av og i området rundt Hersjøen. Det var herlig å komme seg ut på grusen med Pan America igjen – gårsdagens grusstrekk hadde gitt mersmak, må vite. Det er fascinerende hvor lett en relativt tung sykkel kan kjennes, selv i lav fart, og her er H-Ds nykommer intet unntak. Selvtilliten på sykkelen steg for hver sving vi forserte sammen, sykkelen og jeg. En annen ting som steg, var utetemperaturen. På det verste – eller beste – var det over 30 grader og steikende sol fra skyfri himmel. Etter litt mer kjøring og noe bilde- og videotaking, bar det ned til Selbu igjen for å handle leskedrikk på Kiwi-butikken.

Fotoshoot på Stokkfjellet vindpark:

Som nevnt i forrige del, hadde vi et ønske om å ta bilder av Harleyen oppe på vindmølleparken som er under oppbygging. «Ny teknologi møter fremtidens Harley-Davidson», var tanken bak dette. Pluss at 180 meter høye vindmøller kan sies å være en nokså dramatisk – og derfor kul – bakgrunn. Et ekstra påskudd for å gjennomføre forsøket, er at det trolig ville være et eldorado av grusveier både opp til og inne på selve vindparken, som forhåpentligvis vil være tilgjengelige for allmenn ferdsel etter at prosjektet er ferdigstilt. Da vi ankom anleggsområdet på toppen av Stokkfjellet, ble vi stoppet av to arbeidere som naturligvis lurte på hva i alle dager vi holdt på med. Vi forklarte vårt ønske og ærend først til dem, og så til site manager Jon Sveinar Fløttum. Vi ventet spent mens sistnevnte korresponderte med utbygger TrønderEnergi, og gleden var stor da det var klart at vi fikk komme videre inn på området for å utføre vårt foto-ærend!

Vi ble iført oransje vester og ble geleidet til noen av vindmøllene som allerede var satt opp. Det var fascinerende å høre Jon Svinar fortelle mer om anlegget:

– Her settes det opp 21 vindmøller på Stokkfjellet i Selbu kommune. Vindmøllene blir produsert i Kina, og fraktes med skip til Norge. Vi har to hovedkraner som hver har en løftekapasitet på 750 tonn, og de tyngste delene som transporteres opp fjellet veier sammen med vogntogene hele 117 tonn. To politiaspiranter er i sving for å sørge for politieskorte når delene fraktes til anlegget. Vi kjører tre vogntog i en konvoi, og vi kjører to konvoier hver natt fra Hommelvik til anlegget.

– Turbinene kom i midten av mai, og de forventes å være installert i slutten av august. Hele anlegget skal være klar til produksjon innen utgangen av året. På en god produksjonsdag vil anlegget kunne forsyne 28.000 til 30.000 husstander med strøm, fortsetter site manager Jon Sveinar Fløttum.

Mer gruskjøring:

Etter at vi ble geleidet ut av anlegget, ble vi sendt av gårde med et tips fra Jon Sveinar om en god grusvei rundt og langs vannene Sørungen og Storslindvatnet. På vei ned fra fjellet måtte vi bare stoppe ved noen grushauger og maskiner for å ta bilder og for å leke litt i sølevannet! Etter enda en Kiwi-stopp og væskeinntak satte vi av sted til Vikvarvet, og fulgte grusrunden på ca. fire mil i retning mot klokka. Vi var begge enige om at dette var et fantastisk stykke grusvei. Senere fortalte lokal kjentmann Geir oss at denne runden inngikk i en av rutene han hadde laget til hotellet. Noe av det beste med rutene til Geir, er at det er lagt opp til muligheter til å ta avstikkere underveis, slik at man selv kan bestemme hvor lange rutene skal bli.

Ved tilbakekomst til Vikvarvet kjørte Ole-Andreas tilbake til hotellet, mens jeg kjøre Fv968 videre langs Selbusjøen inn til Norsk Radio og Fjernsynsmuseum, ca. én mil flott grusvei med svinger og bakker og flott utsikt. Museumet har kun åpent i helgene, men jeg ville oppleve stedet og få litt mer grus under dekkene. På vei tilbake til Selbu åpnet himmelens sluser seg, men kjøredressen er heldigvis vanntett. Dessuten er det fint å ha prøvd Pan America på vått føre. Mer om min opplevelse av sykkelen i neste del.

Kvelden fortonte seg som den forrige; lange og hyggelige prater om motorsykkel, livet og kjærligheten. Akkurat slik det skal være!